Dette er
vår historie
Det jødiske samfunn fra grunnen av
Det jødiske samfunn i Trondheim har røtter tilbake til siste halvdel av 1800-tallet, lenge før den formelle stiftelsen i 1905. I løpet av disse årene har menigheten vokst, blitt rammet av Shoa og gjenreist seg gjennom iherdig innsats. Denne historien handler om de menneskene som bygde samfunnet fra grunnen av, om dramatiske lys- og skyggeperioder – og om et mangfoldig fellesskap som stadig skriver nye kapitler.
Tidlige spor (før 1905)
Oppstart og innvandring
Menighetslivet var i praksis i gang flere år før trossamfunnet formelt ble stiftet. Den første jøden vi med sikkerhet vet om i Trondheim, var Samuel Muskat, født i Polen, som bodde her i 1876–1877. Etter hvert finner vi spor i handelsregistrene fra 1880-tallet: Schalem Berr Slotnik og flere jødiske familier bosatte seg fast i byen.
Mange av de tidlige innvandrerne hadde sine røtter i Litauen og Polen, den gang under det russiske tsarriket. De ble trukket til Trondheim på grunn av bedre levekår og mindre antisemittisk vold enn de opplevde i hjemlandet.
St. Jørgensveita 7 og menighetens første rabbiner
Da antallet jøder hadde vokst merkbart på 1890-tallet, ansatte menigheten den 26 år gamle Samuel Brandhändler fra Brisk i dagens Belarus som rabbiner. Han engasjerte seg sterkt i å bygge opp menigheten organisatorisk og åndelig.
Menigheten leide St. Jørgensveita 7 og innredet synagoge på loftet, samt leilighet og en religionsskole for barna i første etasje. I 1905 klarte man å kjøpe bygningen, som i dag står igjen som Norges første ikke-kristne gudshus siden vikingtiden.
Allerede i 1897 hadde Brandhändler og styret søkt om å etablere en jødisk gravlund. Dette møtte motstand hos kirke- og bymyndighetene, men takket være den radikale Venstre-avisen Dagsposten og redaktør Haakon Løken, som ble jødenes viktigste støttespiller, lyktes man. I 1902 fikk jødene kjøpe et hjørne av Lademoen kirkegård, og i 1933 ble det oppført et eget gravkapell.
Kulturell påvirkning
Etter at de første familiene slo seg ned i byen fikk vi etter hvert også direkteinnvandring fra Russland, hvor antisemittismen vokste kraftig på 1880-tallet og voldelige pogromer ble akseptert og av og til også tilskyndet av myndighetene.
I et miljø preget av hardt arbeid og ønske om en trygg framtid, sendte bosetterne brev tilbake til sine gamle landsbyer og beskrev Trondheim som et sted der muligheter og frihet var vesentlig større enn de var vant til.
Ny synagoge i Arkitekt Christies gate 1B
Frem mot slutten av Første verdenskrig vokste samfunnet. Man trengte bedre plass til undervisning, et eget bibliotek, større synagoge og en festsal med kjøkken. Etter noen vurderinger av ulike tomter ble det høsten 1922 kjent at eierne av byens gamle jernbanestasjon ville selge.
Behov for større lokaler
Ombygging og innvielse
Rett før jul i 1923 undertegnet menigheten kontrakt for kjøp av Arkitekt Christies gate 1B. Etter godkjente planer kunne håndverkerne gå i gang. I oktober 1925 ble den nye synagogen innviet av Stockholms overrabbiner Marcus Ehrenpreis.
Bygget er i dag et av Trondheims arkitektoniske signalbygg, opprinnelig endestasjon for Trondhjem–Størenbanen. Etter siste ombygging (1999–2000) rommer det synagoge, festsal, kontorer, kjøkken, bibliotek og Jødisk museum Trondheim. Museet er en egen institusjon med utstillinger over flere etasjer.
Krigen, Shoa og tilbakekomsten
«Kjære Carey, ja i kveld fikk jeg beskjed om at jeg skal dra til Oslo i morgen, og du kan tro jeg er spent på hva de kommende tider vil innebære. Engstelig er jeg ikke, for jeg har alt gjort opp med meg sjøl … Never forget me!»
– Selik Mahler, 18 år, i brev fra cella i Trondheim, november 1942
Tragedien i Trondheim
Under krigen ble det jødiske samfunnet i Trondheim svært hardt rammet. Over halvparten av medlemmene ble drept, de fleste i Auschwitz-Birkenau. Synagogen ble beslaglagt som forlegning for tyske soldater.
_1b.jpg)
Eksempelet Cissy Klein
13 år gamle Cissi Klein er for mange blitt et symbol på nazistenes grusomheter i Trondheim. Hun ble hentet fra skolen og deportert, og døde i Auschwitz 3. mars 1943. I dag står en statue av henne på Museumsplass som en påminnelse om jødeforfølgelsene.
Et helt samfunn raseres
I 1940 hadde DJST rundt 260 medlemmer. Fem år senere var omkring 150 drept. De som overlevde, flyktet i stor grad til Sverige; ikke alle kom tilbake. Krigens traumer og tapt eiendom gjorde gjenoppstarten vanskelig.
Etterkrigstidens utfordringer
Synagogen var sterkt ramponert, og det tok to år å gjenopprette bygningen som gudshus. Gjenlevende medlemmer og returnerte flyktninger brukte flere år på å rehabilitere og samle samfunnet.
_JPG.jpg)
Menneskelige tap og traumer
Nesten alle hadde mistet familie eller venner. Mange valgte å emigrere videre, blant annet til Israel.
En av dem som kom tilbake var Milla Klein, mor til Cissi, som var blitt alvorlig syk mens hun ventet på å bli deportert og som derfor var blitt sendt til behandling på Ullevål sykehus. Der fikk hun hjelp til å flykte og klarte å ta seg over til Sverige, hvor hun kjempet en intens kamp for å redde datteren Cissi og sønnen Abraham. Hun skjønte at det ikke var noe håp om å berge ektemannen Wulf. Hun gikk så langt som til å adoptere vekk barna til svenske statsborgere, som deretter ba om å få dem utlevert til Sverige. Det ingen visste var at Cissi og Abraham for lengst var drept i gasskammeret da kravet fra svenske myndigheter om utlevering ble rettet til de norske nazi-myndighetene forsommeren 1943.
Milla Klein forsøkte å reetablere livet sitt i Trondheim etter krigen, men minnene og traumene ble for vanskelig å leve med. Etter noen år ga hun opp og emigrerte til Israel, hvor hun levde helt til 1993. Hun er gravlagt i Jerusalem.
Vi siterer fra Geir Svardals bok «Ingen skal få se at jeg gråter», som forteller historien om Cissi og hennes familie:
«Hun (Milla) hadde reist tilbake til Trondheim bare én gang, til broren Nikolais begravelse i 1973. Etter seremonien lot familie og venner henne være i fred på den jødiske gravlunden på Lademoen, der hun satt på en benk og tok det som lignet et siste fysisk farvel med sine.
Wulf, som hun hadde truffet og blitt forelsket i tidlig på 1920-tallet.
Abraham, den førstefødte og godhjertede sønnen.
Josef Isidor, som døde noen uker etter fødselen.
Og Cissi.
Hun som fikk mellomnavnet Pera, fordi hun var så høyt elsket og etterlengtet.»
Cissi Klein lever i dag videre gjennom Cissi Klein videregående skole i Trondheim. Selv om hun ble myrdet av nazistene, som ville utslette alle spor etter henne og byens jødiske befolkning, vil minnet om henne og hennes skjebne leve videre og bli fortalt til stadig nye generasjoner tenåringer som står på terskelen til voksenlivet.
Fra restitusjon til ny vekst
Gjennom etterkrigstiden og opp mot vår tid har det jødiske livet i Trondheim langsomt bygd seg opp igjen. Selv om det ikke har nådd samme medlemstall som før krigen, er det i dag et levende samfunn med økende aktivitet og samarbeid på mange plan.
Etter krigen beholdt den norske staten store verdier som var blitt konfiskert fra jødene av okkupasjonsmyndighetene. Først i 1998 vedtok Stortinget det såkalte «restitusjonsoppgjøret» som innebar at midlene som var beslaglagt ble tilbakeført.
En forpliktende tilbakebetaling
Noen midler gikk til overlevende og arvinger, mens en betydelig sum ble overført til de to jødiske menighetene i Norge for å sikre deres videre eksistens. En andel finansierte HL-senteret i Villa Grande på Bygdøy.
I dag – Jødisk museum og videre minnearbeid
Forvaltning av jødenes historie i Trondheim og Trøndelag
Jødisk museum Trondheim forvalter store deler av historien om jødene i Trondheim og Trøndelag. På nettsiden www.jodiskmuseum.org kan du lese mer, og vi oppfordrer alle interesserte til å besøke museets fysiske og digitale utstillinger.
Litteratur
Boken Jødene fra Trondheim av historiker Jon Reitan gir en grundig framstilling av jødisk liv i byen. Du finner den og andre relevante titler i museets ekspedisjon.
Utforsk videre
Er du nysgjerrig på våre aktiviteter, vil lære mer om vår historie eller noe annet, trykk deg videre under.
Avsluttende refleksjon
Historien til Det jødiske samfunn i Trondheim rommer både flukt, organisering, vekst, tragedie og gjenreisning. Denne fortellingen gir en dypere forståelse av hvorfor samfunnet ser ut som det gjør i dag, og hvorfor det fortsatt er så viktig å bevare jødisk kulturarv i Trøndelag.
Vi du vite mer?
-
Besøk Jødisk museum Trondheim
-
Se også «Om oss» for en kort presentasjon av DJST i dag, og «Aktiviteter» for å finne ut hvordan du kan delta i menighetslivet.